En Tempelridders bekjennelse


I begynnelsen var ordet. Og ordet var hos Gud.

Gud skapte liv.

I begynnelsen var ordenen. Og ordenen var hos Kongen. Kongen befalte:

Drep alle de ukristelige Musemennene. Ta tilbake det hellige land. Fra Musemennene. For den hellige Gud. Vår Gud. Den sanne rettskaftige og kjærlighetsfylte Gud. Vår Gud.

Kongen tok liv. De livene Gud skapte

I begynnelsen gikk krigen bra. I begynnelsen.

Det var i det Herrens, Satans, Jesus og Djevelsen år 1231. Vi var innkalt til Guds tjeneste for å slakte de ukristelige, umoralske og fordervede, djeveleske Musemennene som okuperte det hellige Jesus land og fødested. Sies det , i følge alle de lærde mennene i de høye hattene sine som bevis for at Jesus elsker dem mer enn noen andre, Tror de. De djelske hyklerene. Dreper og torturerer i tusentall i Jesus Kristus, djevelen og sønnen og vår hellige Guds navn. Vi har blod på sverdene. Gud drukner i blod. Vårt blod. Blod fra alle Musemenne vi dreper i Hans Hellige kristelige,ukristelige falske navn. Blod fra alle kvinnene og alle de uskyldige barnene vi dreper for vår hellige Gud.

Jeg forstår ikke hvordan Han får puste, Jeg klarer det ikke. Klarer ikke lenger å puste inne alt dette blodet. Drukner i det. Blod, blod, blod over alt. Absolutt over alt. I kirkene våre. I moskeene vi har ryddet for djevelsens sønner og døtrer og syndige barn. På gatene. Alle gatene. Hvert eneste hus og bygning er farget av dette syndige blodet fra livet som har gått tapt. Fra oss. Fra Musemennene. Alle barnene og alle de uskyldige kvinnene.

Jeg lurer, har du noen gang hatt en kvinne i armene dine bare fordi du ikke klarte å skyve henne fort nok bort etter at du drepte henne? Drepte henne og tusen andre i Jesus navn. I kirken navn. I den gale kongens navn. Alle de syke kardinalene og prestenes navn. Med blod og sverd. Har du hatt ti kvinner i armene dine? De du drepte dem med sverdet ditt i Jesus og Guds navn. Jeg har det. Jeg ..har ..Åh Gud Åh Herregud!

Åh Herre! Hvorfor tvinger du oss til å drepe alle disse Musemennene? Alle disse Musekvinnenen og alle de uskyldige Musebarne. I Herrens navn! Hva tenker du på Gud? Hovrdan kan du gjøre noe så grusomt som dette? Bare i Herrens ditt navn. Hva galt har de gjort, disse som du min Gud og Herre befalte oss å drepe. Slakte som de hundene de er. Hundene de var. som vi drepte. Som du skapte i ditt speilbilde. Er det slik du ser ut Gud? Som en Musemann. Er det derfor du hater de så djevelsk. Så djevelsk at du må drepe en og hver av disse som ligner på deg Gud.Som deg. Ditt speilbilde. Tåler du ikke å se deg selv i speilet Gud?

Er det stygt det du ser? Er det noe djevelsk med den skikkelsen du ser i ditt eget speilbilde. Jeg tror det. Jeg vet det. Bare en som hater sine egne kunne drepe dem for fote som du gjør Gud. Som vi! Vi må gjøre i ditt ukristelige navn. Hellige navn for din del. Kan du ikke gjøre det selv Gud? Du har skapt verden på 6 dager. Er du så sliten at du ikke orker mer? Eller orker du ikke å se ditt eget skaperverk som ligner på deg, være så fordervet. Så fordervet av menneskelige følelser og handlinger som du har gitt i dem: Klarer du ikke å ordne opp i ditt eget rot? Ditt sataniske rot av onde og ukristelige umoral som du har gitt dem i ditt eget speilbilde. Hvordan klarer du å se deg selv i speilet min Gud? Min ukristelig
umoralske, onde og grusomme Gud. i Guds navn.

Jeg er blind Gud. Blind som deg Gud. Av alt blodet. Jeg klarer ikke lenger se av alt blodet som sputer i ansiktet mitt. Som dekker til hjelmen. Korset på kledet. Hele korset. Hele kroppen min. Sjelen min. Min sjel, når jeg dreper..meg selv, min sjel mens jeg dreper, slakter eller straffer alle disse menneskene som du vil Gud. Din vilje Gud. La Guds vilje skje på jorden som i himmelen, Gud? Er det sånn det er i himmelen Gud? Er det slikt et paradis er i himmelen? Fult av blod Er det dette du lover oss? Et paradis fult av blod. Fyldt av oss for deg Gud? Er det slik Gud? Er det? Gud? Gud!
Min arme Gud. Er det... Åh min Gud! Hva har jeg gjort?


Har du noen gang drept noen som ikke fortjente det?
Har du.. noen gang.. møtt blikket til kvinnene du drepte i Jesus navn?
Når de faller i armene dine etter sverd hogget. Guds sverdhogg. . Ser deg i øynene med et spørrende og sorgfylt blikk. Hvorfor? Hva har jeg gjort galt? Ble jeg født i feil land? I et museland. Er det fordi jeg er muslim? Hva har ungene mine gjort mot deg eller din gud? Ditt land. Ditt hellige grusomme kristelige land med konger av Gud.

Noen blikk er tilgivende. Tilgivende i det du stikker sverdet midt i brystkassen. Borer det dypt inn i kroppen.. og vrir. Med kraft fra Gud. Den almektige Gud. Vår Gud. Vår styrke og kraft. Halleluja! Gud er stor!

De ser på deg. Blikket sier alt. Alt for mye.

"Jeg tilgir deg". "Din gud og deg" gud". Så er de døde. Døde av meg og min store Gud. Jeg snur meg vekk nå. Orker ikke lenger å bli tilgitt for drap i Guds navn. Orker ikke Gud eller krig mer. Orker ikke Jesus eller Den hellige byen mer. Hellig slagmark fylt med blod fra oss og vår store almektige Gud. I Hans navn.

Jeg orker ikke livet mer. Blodet tynger ned sverdet. Enda det er et lett og håndtelig yppelig krigssverd. Jeg klarer snart ikke å løfte det mer.

Jeg vurderer om jeg skal begå den største synden. Jeg tenker på det hele tiden . Den som gjør at jeg blir utenfor Guds nåde. Hvilken nåde

Selvmord!!

Jeg har tusen liv på samvittigheten. Min samvittighet. Og Guds samvittighet som nå er min. Min og alle vi som er her i Guds navn. For å drepe i Guds navn. Til Guds ære og hellige navn. Tror jeg. Vet ikke lenger.. hva jeg tror og tenker. Tror ikke på Gud mer. Tror ikke på Guds kjærlighet lenger. Kan ikke gjøre det. Klarer ikke å gjøre det. Vil Ikke. Aldri mer Gud!. Aldri mer Gud din djevel fra himmelen. Kom deg tilbake til det himmelske helvete du kommer fra. Vik fra meg Gud.

Vik fra meg Satan.

Satan og Gud er ett. I alt og alle her nede.

Jesus er Satans bror. Satan er Jesus onde tvillingbror.

Halvbror. Hvem vet! Ikke jeg.. eller Gud

Drep meg Gud! Så slipper jeg å gjøre det selv.

Jeg ber Deg Gud.

I ditt navn Gud.

I ditt hellige navn

Drep meg Gud!

Amen.


Det ble aldri Gud som drepte meg. Eller mangelen av mat og vann. Ingen sykdommer. Men nåde. Stor nåde. Fra Fienden. Min befriende fiendes store nåde.

Jerusalem var i ferd med å falle. I hendene til de fryktelige Musemennene.
Det var bare snakk om dager før byen falt og alle i den. Vi kunne maks stå i mot en uke. Vi kristene, Guds helllige utvalgte menn var i ferd med å tape mot Musemennene. Guds by. Guds hellige by der Hans sønn forkyndte Hans store kjærlighet og nåde.

Nåde for hvem?

Ikke oss.

Ikke Musemennene.

Eller kvinnene.

Ikke en gang barna.

For hvem?


Moralen var lav. Veldig lav.

Selv med Gud på vår side følte vi oss maktesløse mot den store horden av Musemennene som nå hadde omringet vår by. Jerusalem faller. De hadde trengt igjennom de yttererste forsvarsmurene. De indre var i ferd med å gi etter. Vi også. Mot over makten. Hvor var vår Gud når vi trengte Han som mest? Hadde Han forlatt oss fordi vi sviktet Gud, Straffet Han oss fordi vi lot Jerusalem falle? Hvor er du Gud? Vi trenger deg nå mer enn noen gang. Vi taper uten deg. Gud!

Var Gud kun med på seiersfestene? Kun når vi vant? Da fikk Han all æren. Når vi tapte et slag, var det vi som hadde sviktet vår Gud. Den store allmektige Gud som skapte jorden og himmelen på 6 dager. Han vilte den 7.. Vi trengte virkellig å vile nå. Den hellige krigen hadde rast i flere år enn jeg kan huske. Vi var under konstant beleiring i dette Herrens året.



Jeg forlot Jerusalem rett før den falt. Før vår Gud falt. Og alle med Ham.

Jeg forlot Gud.

Som Ham forlot meg.

Jeg så det komme.

Himmelen falt.


Jeg hadde salet opp hesten min. Gitt den det beste foret tidligere på dagen. Og reint vann. Børstet pelsen så den var blank og flott. Ikke som den rustne ringbrynjen jeg bar..med skam.

Hesten virket fornøyd. Jeg smilte.

Jeg ridde ut av byen uten at noen la merke til det. De var alt for opptatt med å forsvare den hellige byen for den store guden vår. guden som nå lot oss dø for Ham. For Ham. For en stor gud.

Jeg ankom en liten oase noen timer seinere. Den var fylt med Musemenn.
De kikket bare rart på meg. Hvem var denne galningen av en guds mann som turde å ri ut hit helt alene. Det var dødelig for oss Guds menn. Her ute rådde galskapen til de ukristelige Musemennene. De som hadde Allah som sin gud.

Jeg red sakte inn i den stadig økende forsamlingen av Musemenn. Snart var jeg fullstendig omringe av dem. Min fiende. Flere hundre fiender. Tusenvis. Galskap! Eller?

Jeg steg ned av hesten. Gav tøylende til en av de nærmeste mennene. De førte den raskt vekk. Det var åpent forann og rundt meg. Alle sto på en viss avstand. Mulig de var redde.Selv om de var i overtall. Ingen ville stikke seg frem unøvendig, og risikere at jeg kjørte sverdet i dem. Bedre at sidemannen tok risken. Ingen gjorde noe. En leder kom mot meg. Han var høy. Mørk av utseende. Jeg skjønte av rustningen og sverdet han bar, at dette var en av høy rang hos Musemennene.

Han snakket til meg på arabisk. Fikk selvfølgelig ikke noe svar fra meg. Så siden gebrokent engelsk. " Hvem er du og hva vil du? Din hund!"


Jeg er her for å få nåde. Svarte jeg.

Alle lo da han oversatte. Så slo de våpene sine mot skjoldene og skrek: "Drep han. Drep han".

Noen gikk mot meg for å stikke meg til døde med spydene sine. Jeg sto stille.

Gjorde ingenting for å prøve og avverge angrepet. Mannen grep inn. Stoppet den nærmeste med armen. Det var han som avgjorde min skjebne. Ikke de. Han lot meg få beholde sverdet av en eller annen grunn. Mulig han stolte på meg. Min fiende. Han ledet meg så til teltet der Salladihn var.

Teltet var av kamelskinn. Omtrentlig 15 ganger 15 alen sort. Kjente lukten grov seg inn i neseborene. Som et sverd.

Det sto 5 menn der. Alle i typisk Musemennklede. Og med sverdene sine festet rundt midjen. De sverdene vi fryktet så mye. Som ble skarpere jo mer de ble brukt. Salladihn befant seg midten. Han var også høy og mørk. Litt krokete nese. Han så på meg med veldig bestemde øyne. Samtidig litt undrende.

Jeg sto nå forann mannen vi og vår gud hadde kjempet mot i så mange år.
For meg var dette veis ende. Jerusalem ville følge om få dager. Og alle i den. Også Gud. Om Han var der forstatt.

Jeg tok av meg hjelmen. Gav den til en av tjenerene. Salladihn så spørrende på meg. Men sa ingenting. Han fylte så opp et beger med rødvin, oggav meg glasset, fortsatt uten å si noe. Det var i gull beslått med edelstener av ametyst og smaragder. Virkelig et godt håndverk. Det lignet det hellige begeret vi hadde jaktet på i mange år. Hundrevis av år før meg ogTempellriderene. Men aldri funnet. Kunne det være dette?

Det ville vært en parodi at vår største fiende hadde begeret i sin besittelse.
Men det var ikke det som opptok meg nå.

Jeg tok i mot glasset. Regnet med at det ikke var gift. Han ville vel vite hva som fikk meg til å ri ut hit alene, til den sikre død, før han gav orderen om å drepte meg. Tok en slurk. Så en til. Kjente hvordan smaken mindte meg om de glade dagen da vi var seierherrer over Musemenne. Nå sto jeg her og drakk vin med den mannen vi hadde lært å hate. For et paradoks.

Jeg tømte glasset. Tjeneren hans fylte det opp igjen. Jeg tømte glasset og gav det til tjeneren som så trakk seg unna.

Hva kan jeg kan jeg gjøre for deg? Spurte han.

Jeg har kommet hit for å motta din nåde. De lo. Tjeneren også. Alle uten om Salladihn.

Jeg hører de sier det. Salladihn står undrende et lite øyeblikk

Hva får deg til å tro du kan motta nåde her? Stemmen hans er brysk og stram.

Stemningen er spent. Samtidig lett på en måte som om det er noe fredfylt over det hele. Nesten vakkert.

Jeg løsner snoren til sverdet. De andre rykker til. Drar opp sine sverd. Salladihn står fortsatt stille. Han har skjønt at jeg har kommet for å overgi meg. Overgi livet. Til ham. Han feier de andre vekk med en håndbevegesle. De nøler. Så avlyder de uten noen protester.

Jeg går ned på kne slik jeg gjorde da vi ble slått til riddere. Tempelriddere. For Gud. For Kongen. For..

Jeg drar sverdet opp av sliren. Legger det i sanden, forann Salladihns føtter. Den gyldne sanden i dette fremmede landet som vi hadde erobret for Gud. Dette lovede land. Det gyldne land. Jesus vår frelsers by. Men nå har mistet. Land, Gud og ære. Moral. Uskyld.

Jeg ber deg om nåde og tilgivelse.

Salladihn ser fortsatt på meg med bestemte øyne. Veldig bestemte. Likevell er det noe andeledes over dem. Nesten noe sørgmodig. Som om han er trist. Jeg gir han sverdet mitt. Bøyer hodet fremover i skam og frelse fra denne verdenen.

Salladihn, min fiende som jeg lærte å hate. Som jeg ble opplært til å se på som fienden, Guds fiende, løfter sverdet, det samme sverdet som jeg har drept utallige av hans landmenn med. Kvinner og barn, for Gud. I Guds navn.

Må Allah se i nåde til deg. Så svinger han sverdet. Mitt sverd som nå er hans
sverd.

Salladihn gav meg, en Tempellridder, en korsfarer som urettmessig okuperte hans land. Brant og plyndret byer. Drepte hans menn og kvinner. Hans sønner og etter kommere, nåde på denne veldige dagen.

En nåde som ikke Gud kunne gi meg.

En nåde større enn Gud.

Som bare et menneske kan gi.


Epilog

Byen Jerusalem falt to dager etter. Da var alle Tempellridderene døde. Drept av Salladihns hær. Ikke engang Gud kunne redde dem. Stakkars riddere som døde..forgjeves for Gud. I Guds eget hellige land. Ingen av dem mottok nåde fra Gud eller Salladihns hær.


I en oase noen timers ritt fra Jerusalem, ligger det nå en gammel grav fra korsfarertiden, Lokalfolk forteller om en Tempellridder som hadde sett sannheten. Som så forskjellen på menneskers og Guds vijle. Gud hadde aldri villet dette blodbadet i Hans navn. De sier videre at Salladihn bestemte at Tempellridderen skulle få en verdig begravelse. Og for all fremtid bli minnet av Musemennene som den største ridderen Salladihn og hans folk hadde møtt..

Etter Jerusalem falt og krigen mot Korsfarer-ridderene var over, sies det at Salladihn la sverdet sitt i graven til Tempellridderen. Etter det ble det fred i landet i mange hundre år. Salladihn oppkalte oasen etter Tempelridderen. Den heter fortsatt i dag for Tempellridder-oasen.


Dette er historien om en Tempellridders bekjennelse

17/10/2007 22:58:27

Kommentar: Denne kan muligens provosere enkelte. Det er dems problem!

Så lenge mennesket er i krig med seg selv, så vil det alltid være krig i verden!

Alt for mange erobrer den ytre verden, fordi de ikke har kontroll over sin egen kaotiske indre verden! Den ytre verden og alle som er i den, blir et offer for en persons indre verden!
Hvorfor skal vi andre måtte lide pga. at noen ikke vil forholde eller gjøre noe med sin indre krig og kaos? Hvilken rett har de til å presse sin syke dritt på oss andre?

Dette ble veldig Buddistisk! :)

Jeg har ingen tro på at krig kan skape fred! Hverken i fortid, nåtid eller fremtid.
Hvordan kan drap på andre, skape fred? - uansett hva slags krig det er, eller i hvilket land. Alle tror de har sannheten! Hva er sannhet?

Hva gjør din tro og oppfatning av sannheten, mer riktig enn naboens?

3000 guder er døde, fordi ingen tror på dem lenger! Vil fremtiden vise at de gudene vi i dag tror på, heller ikke var riktige?

Hva vi oppfatter som sannheten, er veldig mye et resultat av hvordan vi er oppdratt, av våres forledre, hvilket land vi er født i, hvilken kultur eller ikke kultur vi vokser opp med. Våres venners oppfatninger og tro, resten av vår familie, tanter, onkler, osv. osv.

Hva ville din selvstendige tanke og tro vært? hvis ingen fortalte deg hva du skulle tro, eller måtte tro! Du måtte gjøre deg opp en mening helt uten påvirknng av andre.

Dette ble filosofisk! :)


PS: Usikker på om ordet Musemennene er riktig, skal sjekke det ut/Google, lol, og årstallet jeg har skrevet. :) Har redigert for noen skrivefeil. TTT! lol :)