En vårlig, vakker dag

Det var en vårlig dag i midten av April. Vinteren hang forsatt godt igjen oppe i fjellene. Men solen skinte allikevel godt denne ellers så kjølige dagen. Phillip Brandon var på vei hjem til sin kjæreste Susen Twist, som han hadde vært samboer med i 5 år. De hadde truffet hverandre på en gallafest i regi av jobben hans. Det hadde oppstått god kjemi mellom dem. Og kort tid etter begynte de å treffes oftere. Og etter tre måneder med flørting og mange dater, ble de sammen. Dette var over 6 år siden. Et år etter flyttet de sammen.

Brandon husket det veldig godt. Det søte og varme smilet hennes da de traff hverandre for første gang. Hun hadde hatt på seg en vid, rød ballkjole med bare skuldrer. Det lange nøttebrune håret hennes svaiet mykt og lett hver gang hun snudde litt brått på hodet. Hun var vakker nok til å være i en Wella perfecly you hår-shamporeklame.

Mange av mennene hadde lyst å bli bedre kjent med henne. Men nølte. Det gikk rykter om at hun var ganske kresen. Og dessuten så var hun datter til Oberstmajoren på militær basen som Brandon jobbet ved. Og ingen hadde lyst til å ha sjefen som svigerfar, så de fleste holdt seg unna. Det var bare de uerfarne og dumdristige unge kadettene som turde å gå bort til Susen og spørre om en dans. For deretter å prøve å sjekke henne opp. Men de gikk som regel veldig fort vekk igjen da de fikk høre hvem faren hennes var. Men Brandon hadde ikke latt seg skremme. Han hadde alltid vært en av de tøffere karene.

Mange så opp til Brandon for hans uredde fremferd. I Irak-krigen hadde nettopp hans mot og beslutnings dyktighet, vært med på å redde livet til flere av soldatene i hans kompani. Brandon hadde også mottatt tapperhets-medaljen for dette. Og nå var han altså sammen med Susen - på det 6. året.

Brandon hadde skutt mange fiender under krigen, så å gå bort til datteren, til selveste sjefen skremte han ikke. Han viste at mange heller hadde tatt et gevær og gått ut i krigen og latt seg bli skutt på, enn å prøve seg på Oberst-løyntnadens datter. Brandon hadde gjort begge deler.

Brandon jobb var som offiser på militær basen Fort Knox ved østkysten. Han var marinejeger. Og hadde vært det de siste 12 årene av sitt liv.

Bilen Brandon kjørte var en gammel og slitt Ford Bronco med V8 motor på over 300 HK. Den hadde sett sine bedre dager. Den ellers så klare rødbrune fargen hadde for det meste bleknet og blandet seg fint med rusten langs kantene og rundt skjermene. Men den gikk forsatt godt. Og motoren hadde nylig blitt overhalt. Brandon hadde byttet registerreima på den. Pluss det vanlige oljeskiftet i tillegg til justering av forgasser og utbytting av de doble overforliggende kamakselene. Så den ville forsatt gå noen tusen mil til.

Brandon kjørte hjem på Highway 88 fra New Hamton til hjemmet deres i Nord-Dakota.

Han hadde vært borte en ukes tid. Jobben krevde det av han av og til. Nå gledet han seg til å komme hjem igjen og slappe av i to ukers tid, før han måtte tilbake til basen.

Snøen hang forsatt i trærne, og gjorde de hvite. Men toppen av trærne hadde begynt å blir bare for snø. Et Rød-ekorn hoppet forskremt fra et tre til ett annet og forsvant fort ide Brandon suste forbi. Veien var for det meste dekket til med snø. Men noen små områder var begynt å bli bare. Isen oppe ved innsjøen var forsatt frosset. Men så lå også den et godt stykke lenger oppe i høyden, og hadde for vane å være det til langt inn i Mai måned. Men om en fjorten dagers tid ville også den begynne å vise tegn til å minske. Hvis den ikke allerede gjorde det.

Brandon skrudde på varmeappatet i bilen. Selv om solen tok noe, var det forsatt kaldt i luften, og bilen var ikke akkurat vindtett lenger. Det sørget alle rusthullene og en manglene bakrute for. I stedet for ruten, var det festet tynn plastig forann hullet der glasset før var. En bortskjemt og hissig unggutt hadde knust ruten.

Faen så kaldt, utbrøt Barndon for seg selv, og dunket til varmeapparatet. Det gav dårlig varme. Men det er bedre enn ingenting, og langt bedre enn å fryse, tenkte Brandon mens han dro igjen glidelåsen på jakken. Sakte ble det varmere i kupeen. Og Brandon smilte fornøyd, og tenkte med seg selv "varme føles best når det er kaldt."

Lite ante Brandon at denne kalde dagen skulle bli helt spesiell. Han skulle bli vitne til et brutalt mord. Og at han skulle ende med å havne under isen. Vannet i innsjøen holdt 5 minus grader.

Og ikke ante han at en tolv år gammel gutts hærverk tre uker tidligere skulle blir hans redning.

Side 25

Bilen nådde den steinete bunnen i innsjøen med et mørkt, dypt og mystisk dunk. Lyset fra billyktene flikket noen ganger. Så ble det helt stille og spøkelsesaktig mørkt. Bunnen er nådd på mer enn en måte,  tenke Brandon mens han strevde med å orientere seg i mørket. Bilen var nå helt fylt med vann. Brandon viste fra sin tid som marinedykker at det beste var å vente til bilen ikke tok inn vann mer. På den måten var det lettest å få åpnet dørene. - trykket var utlignet. Mange hadde druknet i panikk mens de prøvde å komme seg ut av bilen mens den fyltes opp med vann. Men dette var nesten nytteløst på grunn av trykket mot dørene og vinduene. Brandon hadde fortsatt godt med luft i lungene. Og var vant med å være under vann. Han hadde faktisk rekorden i å holde den på militærbasen. Et og et halvt minutt var den på. Han hadde slått den gamle med over ti sekunder.

Det hadde blitt stort oppstyr da han klarte det, for den gamle rekordholderen mente at han jukset. Men dette ble fort motbevist, så til slutt måtte mesteren innrømme nederlaget uansett om han ville det eller ikke. Brandon var nå den nye mesteren. Rekorden hadde aldri blitt slått etter det.

Brandon måtte innse at han befant seg på bunnen av innsjøen han og broren hans hadde lekt ved så mange ganger da de var yngre. De brukte fortsatt og komme hit hver sommer og vinter. Om sommeren for å bade. Og på vinteren sto de på skøyter. Det var skøyer som Brandon hadde fått av sin far på ti års dagen sin. Han husket hvor spendt han hadde da han fikk se presangen, og håpet av alle makter at det var de skøytene de hadde sett på for noen uker siden i butikken til Brandons fars venn. Luther.

Men det var mange år siden. Og nå befant Brandon seg under vann i sin egen bil. Armene verket av den røffe behandlingen han hadde fått av de to muskler fyrene til mafia fyren. Og vannet var minst like frysende kaldt.

Bilen var helt fylt med vann, og lå stille på bunnen, og med den ene siden opp. Heldigvis hadde den lagt seg med den siden opp der ruten var knust tre uker i forveien.

Brandon husket godt hendelsen - Det var en rampete gutt i nabolaget som foreldrene ikke hadde styring på. Antagelig hadde ungen AD/HD, og uten at foreldrene så ut til å bry seg med medisinering.

Brandon hadde alltid irritert seg over denne jævelungen som aldri lystet foreldrene side. Han hadde ved flere anledninger tatt tak i gutten. Men uten at det så ut til  å gjøre det noe bedre. Sist gang hadde faktisk guttungen spyttet Brandon i ansiktet, da han tok tak i ham etter at gutten hadde kastet snøball på vinduet til huset.

Side 50

Hevn

Brandom fikk dirket opp døren uten å lage for mye lyd. døren. Og kom seg inn i leiligheten usett. Rommet var spartansk utsmykket. Og viste tydelig tegn til at en uryddig sjel bodde her. Oppvasken sto forstatt, og så ut til å ha gjord det i en uke. Det luktet vondt fra vasken. Brandon rynket på nesen.

 03.04.2009