MIN UKJENTE DATTER YVONNE!

 

Det var Søndag morgen. En uvanlig vakker vårdag omtrent fire år etter møtet med dama. Jon hadde studert lenge nå. Det var på tide å gjøre seg ferdig med studiene. Og flytte ut av ungkars-bungaloen, som han kalte det.

 

Og flytte kom han til å gjøre fortere enn han hadde tenkt... av overraskende grunner.

 

De hadde aldri sett hverandre igjen, eller snakket sammen på telefonen. Han hadde ikke engang mobilnummeret hennes. Hvorfor skulle han det? Han hadde jo allerede fått seg et nummer. Meningsløst da med mobilnummeret hennes. Og det var små sjanser for at hun ville ligge med han igjen etter måten hun hadde kastet han ut. Jon hadde aldri helt skjønt hva som gikk av henne.

 

Solen skinte og fuglene kvitret. Men ingenting av dette fikk Jon med seg. Han var for trøtt der han… satt halv opp reist i sengen. Jon Skolmar som han hette, var pissetrengt  dagen etter nattens utskjeielser. Jon var student på 4. året. Egentlig så skulle han ha gjort ferdig utdannelsen for lenge siden. Faktisk to år. Men all festingen på studenthuset hadde satt han noe tilbake. Både mentalt og utdanningsmessig . For ikke å snakke om økonomisk, Han lå etter med husleien igjen. Det var den 3. gangen dette året. Huseiere hadde truet ham med utkastelse.

 

Jon reiste seg sagte og fortsatt groggy opp. Nattens utsveving hadde tatt på.  Og fylt hele kapasiteten på blæren til bristepunktet. Jon Almar Skalmar Hansen som han egentlig het, skled sagte inn på toalettet. Men han brukte de navnene aldri. Hvem ville hete noe så teit? Jon Almar Skalmar Hansen åpnet lokket som av en merkelig grunn lå nede. Det lå alltid nede. Dette var jo en guttebungalo for faen. Hva annet var å vente tenkte Jon. Han visste at damene han tok med hjem klagde på det. Men faen! det var hans leilighet. Han gjorde som ham ville.

 

Jon gikk inn i gangen og forbi stuen som han hadde festet i. Ølboksene lå strødd over hele bordet. Mange av dem hadde veltet og det gjenværende innholdet rent ut. Men det gjorde ingen ting. De skulle rydde i løpet av dagen. De pleide alltids det, bare de kom seg til hektene og fikk i seg litt mat. Ryddingen var som regel gjort unna på en halv time. Og da hadde de tatt flaskene i en stor svart pose og satt den ned i gangen ute, klar for å bli hentet av Jonas lille bror Petter. Han pleide å få halve pengene fra flaskene, i bytte mot at han pantet dem. Jon gikk sakte forbi stuen. Han subbet med beina. Så videre mot badet. Jon stoppet opp og gled sakte tilbake mot inngangen til stue. Der satt det en jente på gulvet og lekte med en gammel bamse.

 

Hei, sa Jon. Jenta svarte ikke. Hun kikket ikke opp engang.

 

Jon sa hei en gang til. Og smilte.

 

Jenta svarte et lite hei, tilbake.

 

Hva gjør du her? spurte Jon.

 

Jeg leker med en bamse, sa jenta.

 

Så moro, Hva leker du?

 

Mamma og pappa, svarte jenta litt bryskt.

 

Javel! Men det er jo moro da, sa Jon og smilteigjen.

 

Nei! Det er det ikke.

 

Neivel! Men hva heter du da, lille jente?

 

Yvonne!

 

Fint navn da.

 

Ja! Det er du som har gitt meg det, sa jenta med en stolt, men samtidig med litt fiendtlig stemme.

 

Åh, javel. Det var da fint, Men hva gjør du egentlig i stua min?

 

Jeg venter at pappaen min skal våkne.

 

Jon kikket litt overrasket på henne. Han tenkte litt, så ha han,

 

Kanskje vi skal la han sove litt til? Han har sikkert vært på fylla han også. Tror du ikke det?

 

Jenta så bryskt på ham uten å si et ord.

 

Men hvordan kom du deg inn da? spurte Jon nyskjerrig.

 

Mamma slapp meg inn.

 

Åh! Var ikke døren låst da?

 

Mamma har nøkkel.

 

Hvordan fikk hun den da?

 

Du gav henne den, sa jenta. Og denne gangen med mye irritasjon i stemmen.

 

Jon tenkte at det var best å la henne våre,

 

så han gikk inn på badet for å pisse.

 

Pisset tok øyeblikkelig til å sprute med full kraft. Det lignet litt på en foss. Vøringsfossen, tenkte Jon. Ikke dårlig for en natts fyll. Mens han sto der og pisset, kom den lille jente til syne i baderoms- åpningen. Hun stod der uten å si no. Hun hadde en bamse i hånden. En sånn bamse hadde Jon sett før. Han hadde faktisk en stående i hyllen på kjøkkenet.

 

Den Hadde han arvet fått fra bestemor da han var liten. Han husket det fortsatt godt. Det var han da fylte fem år. Bestemor hadde gitt han den i bursdagen hans, som de feiret på hytten til foreldrene hans. Hytta var en egentlig ikke en hytte. Men mer en utedass, som fatteren hans pleide å si. Den var ganske trang til to. Og umulig for tre. Og enda mer umulig for fire.

 

Søsteren til Jon, hadde mobbet han for bamsen. Hun sa at den var alt for barnslig for en gutt på 5 år. Og så hadde hun tatt den, og løpt ut i hagen, bare for å erte lille Jon, som han også ble kalt. Lille Jon har bamse. Lille Jon har bamse. Hadde hun gjentatt mange ganger, til moren hadde tatt den fra henne. Og gitt den tilbake til lille Jon, som faktisk ikke var så liten lenger. Han var nå 27 år. Men bamsen hadde han beholdt, for den minnet ham på bestemoren hans. De hadde bestandig hatt et meget godt forhold.

 

Bestemoren levde ikke lenger. Men Lille Jon, eller nå bare Jon, husket henne godt hver gang han så på bamsen. Og nå så den tilbake på han og smilte, i armene på en liten jente.

 

Neimen! Har du kommet deg hit nå a, sa Jon med en tilgjort barnlig stemme, til bamsen, uten å tenke noe mer på jenta som sto fortsatt sto der. Han var fortsatt groggy. Veldig groggy.l

 

Jeg står og pisser jeg skjønner du. Har vært på fylla i hele natt jeg. Og da må man pisse, for jeg er jo en man, sa Jon fornøyd til seg selv.

 

Jon pisset ferdig og gikk tilbake til sengen og la seg.

 

En halv time senere våknet han av at noen snakket til ham.

 

Du må våkne. Vi skal i parken og feire bursdagen min, sa stemmen. Det var jenta. Hun var der fortsatt. Jon snudde seg. Men hun gjentok det.  

 

Vi skal i parken. Mamma har sagt det.

 

Javel, tenkte Jon halvhøyt, Har mamma sagt det? Vel! Si til mamma at jeg ikke blir med. Jeg skal sove noen timer til.

 

Vi skal i parken nå, sa jenta og ristet i dyna hans. Jon ble med ett lys våken. Han skjønte av det var ikke noen tripp, dette var virkelig.

1. September 2009